Deprimert sammensurium

Da var vi her igjen. Klokka er 06:07, og jeg har ærlig talt prøvd å sove. Når jeg legger hodet mot puta kjenner jeg hjertet dunke hardere og tårene presse på. Jeg hører alarmen til pappa ringe i det fjerne, og en ny dag gryr. Min har ikke sluttet enda.

Jeg takler ikke ferier, takler ikke det usystematiske sammensuriumet arten homo-sapiens kaller avkobling. Det kjennes som kroppen min, og ikke minst hjernen min skal til å skrumpe inn til en tørr masse. Vanskelig å uttrykke. Jeg får ikke til å uttrykke noe som helst. Følelsene kommer i korte glimt og jeg kjenner dem holde meg fast med stålgrep. Jeg er blitt skikkelig deprimert igjen. Full av angst og har lyst til å bare ende tilværelsen av og til. Om under 27 timer skal jeg være tilbake på skolebenken og bestå tentamen atter en gang. På en eller annen måte.