Dagen før dagen

Prøver å beholde roen men kjenner hjertet banke litt fortere enn vanlig. I morgen er dager jeg har ventet på, vært nervøs for, grått for, vært sint for, glad for, takknemlig for... I morgen skal jeg få svaret på om jeg har Asperger syndrom. Først var jeg helt sikker. I blant angrer jeg så mye på at jeg tok det opp fra begynnelsen av. Jeg har bokstavlig talt ikke lov til å skamme meg. Jeg gjør det alikevel.

Det å ha blitt vurdert har vært en opplevelse jeg aldri ville gått gjennom igjen. Hvis testen er negativ, er det nettopp det jeg må gjøre. Det er ikke noe tvil om at jeg har noe, spørsmålet er bare hva? Folk sier at dårlige opplevelser er slikt som man ikke unner sin verste fiende. Jeg har et helt fotballag med fiender, og jeg unner dem det alle... Jeg forstår ikke hvordan noen kan ha lyst til å spare forferdelige mennesker for ting de fortjener, og vell så det.

Uansett, det er en nervepirrende dag. Jeg har prøvd i flere måneder å forbrede meg selv. Du har det ikke. Hvis du ikke har det, endrer det ingenting. Du er ikke en idiot hvis du har laget så mye styr for ingenting... Ganske vanskelig, hmh? Det synes i hvertfall jeg.

I dag morges skjedde det så mange endringer, og jeg tok mot til meg og prøvde å ordne opp i dem selv, noe jeg sjelden gjør. Det å bli hånet for dine sosiale ferdigheter over telefon, sett ned på som en person som ikke forstår og som et barn. Mennesker kan være så utrolig slemme. Det jeg prøver å fortro meg selv med, er at uansett om jeg får svart på hvitt at dette er problemet. Denne boksen kan du danse i. Så er jeg egentlig like langt. Jeg kjenner de samme folka, har den samme familien, går på den samme skolen, har de samme vanskene. 

En høyt elsket person sa til meg her om dagen: Du har ikke lov til å kalle deg selv dum. Uansett hva som blir utfallet, var det en god idé å bli testet fordi da er det ute av hodet ditt. Da kan det ikke plage deg på samme måte lenger. Om du så får et nei, så er det ingen skam. Tvert imot, det er bare fint. Da er det ikke så alvorlig. Det betyr bare at det er enda større sjangse for at ting blir bedre enda fortere.

Dette hjalp meg noe innmari. Skammen og tomheten ble slått litt hull på, og følelsen i magen er nesten borte. Tankene om at hvis jeg fikk et nei, ville pushe meg over kanten ble litt borte. Og hvis de sier ja... Ja, du har Asperger's syndrom... Jeg er litt usikker på om jeg vil vite det lenger. Da vet jeg ihvertfall hva det er, og sjela mi kan få litt fred. Akkurat nå håper jeg det ikke er det. Selv om det føles feil og rart det også.

Utrolig langt og knotete ble det, men jeg hadde noe som tydeligvis måtte opp og ut. Det er nettopp formålet. Jeg skal uttrykke meg, og hvis noen er i nærheten av min hjernes koblingssett. Så setter jeg pris på tanken om noen som faktisk kommer fra samme planet som meg selv. Jordboere, dere er altså eliminert. God natt og god vakt hvis du er på nattevakt.