Nummen

Det er vanskelig å skulle uttrykke seg med ord, når man ikke kan uttrykke seg med tanker. Jeg forstår ikke hva jeg selv føler, og jeg kjenner noe, men jeg aner ikke hva. Ofte, når jeg føler mye, skulle jeg ønske jeg var følelsesløs og helt uanfektet. Dessverre slår det tilbake på deg når du finner deg selv i en tilstand av total nummenhet. Det pleier å gå over, men det kan ta lang tid. Jeg har vært her før, og vet at en eller annen gang kommer boblen til å sprekke, tårene renne, og følelsene som har ligget med anonymt brukernavn og summet nede i magen, kommer som en tsunami mot intetanede hjerneceller.

Jeg var hos BUP i dag, men det var ikke som jeg hadde forberedt meg på. Psykologen vil ta flere tester, noe jeg helt ærlig setter pris på. Da vet jeg at utfallet har et godt grunnlag, og jeg kan lettere slå meg til ro. Han fortalte at det var 2 sannsynlige forklaringer på mine sosiale vansker, høysensitive sanser og emosjonell uvitenhet. Den ene var en diagnose innen autismespekteret, den andre var at min fortid og nåtid fylt med mobbing har gjort meg usikker og isolert, og dermed litt på etterskudd med ferdighetene. Jeg kjenner at jeg kan slå meg til ro med begge de forklaringene, og at det gjorde meg roligere å høre at han tok meg i hvertfall litt på alvor


Dagen i dag har vært veldig nummen, og jeg har gjort dumme ting. Jeg kuttet meg på håndleddet på skolen, uten helt å tenke over det. Smerten er den samme, eller heller tomheten, og den eneste forskjellen er at nå har jeg både vondt i håndleddet og må bruke lange ermer. Jeg var ikke inne i en eneste skoletime i løpet av dagen, men brukte timene inne på grupperommet mitt og tegnet en robot. Roboten representere meg, og å få til å uttrykke meg litt gjorde det litt bedre. Nede i administrasjonen har vi en bamse jeg liker, så den var også med.

Planen for nå er å la dagene komme og gå, og prøve og bli bedre.