Forfulgt

- Trigger-varsel, i dette innlegget nevnes selv-skading og suicudalitet. -

Da er vi tilbake. Jeg er deprimert, skader meg selv, litt suicidal og blir forfulgt. Av min mor.

Det er jo ikke så overraskende, det har jo skjedd før. Med min historie skulle det egentlig bare mangle at hun er redd for å slippe meg av syne. Jeg setter pris på omtenksomheten, og skal jeg være ærlig med meg selv, hadde jeg ikke vært uten flere kutt fram til nå uten at hun fulgte med. Familien min elsker meg, og jeg elsker dem. Uten dem hadde livet mitt vært over for ganske lenge siden. Jeg er verdens heldigste datter som har en slik familie, og situasjonen min viser egentlig bare at du kan komme fra verdens beste familie, i et trygt land, på et trygt og godt sted. Jeg er en god person, og jeg har ikke gjort noe galt med vilje. Likevel er jeg hvor jeg er. Karma eksisterer altså ikke, spør du meg.

Under omstendighetene har jeg hatt en ok dag, men fra hvem som helst sitt perspektiv kan den vel kalles ganske dårlig. Jeg har følt en stor trang til å skade meg selv hele tiden, vært uutholdelig sliten, vært på et kjøpesenter (som er ensbetydende med konstant angst-anfall og uavbrutt stimming, noe som ikke bare føles forferdelig, men man føler seg som et lite barn. Folk stirrer uten å skjule det, og jeg hater det.) og vi har hatt besøk. Mamma er i hælene mine, noe som fører til at min sårt tiltrengte alenetid forsvinner. Jeg er helt avhengig av å være noen timer helt alene hver dag for å fungere. Sånn er jeg bare.

Uansett, følelsene er fortsatt borte. Jeg prøver hele tiden å tvinge dem fram, eller la dem komme natulig eller hva fader, men ingenting skjer. Jeg er flat, eller eventuelt flat + falske, påtatte reaksjoner til vitser og når andre ler. Tom som en godteriskål på barneskolen, det er det jeg er.

Jeg sender en tanke til de som ikke er like heldige som meg, og ikke har en god familie.

Drøm om elefanter og kameleoner.

- Snow