Tilbakeslaget

- Trigger-varsel: er du i faresonen i forhold til selv-skading eller selvmord fraråder jeg å lese dette innlegget. Husk at du er verdifull, akkurat som du er. -

I dag hadde jeg et tilbakeslag. Jeg skadet meg selv på skolen. I lang tid nå har jeg hatt problemer med å uttrykke følelsene mine, og jeg har vært veldig flat. Dvs, at følelsene mine er der, men jeg får ikke til å uttrykke dem. Dette skjer i perioder, på grunn av mine vansker (evt. Asperger) og ender ofte opp i at jeg begynner å skade meg selv i desperasjon. 

Jeg begynte å kutte meg for nesten to år siden, og har siden sluttet og falt tilbake mange ganger. Hver gang blir kuttene dypere, og verre. Det som skjedde i dag, var at jeg var frustrert etter gårsdagens møte, og beslutningen om at jeg måtte spørre før jeg forlater klasserommet var kjempevanskelig. Det å skulle gå opp til læreren å spørre om å få gå, foran andre, og også muligheten for å kunne få nei. Derfor ventet jeg ekstra lenge før jeg tok meg en pause, og jeg følte meg forferdelig. Men jeg gråt ikke, jeg skjønte ikke hva det var, og jeg fikk det ikke ut. Denne følelsen kan vare i månedsvis og for meg, føles det like ille som når jeg holder meg selv fast i sengen for ikke å stikke av å ta livet mitt. Frustrasjonen og desperasjonen jeg føler når jeg er i disse periodene er uutholdelig, og kanskje vanskelig å forstå for de fleste. 

I dag sa jeg i fra, og gikk på rommet mitt, som igjen gjør meg usikker. Det har pleid å være mitt rom, men de uskrevne reglene er på vei tilbake, og det gjør meg sint. Det føles som å stå på et glatt isflak, med skumle havmonstre under deg på alle kanter. Så kommer noen du prøver å stole på, og hakker av en bit av isflaket. Så en til. Så en til. Så gir de deg en båtmotor. Men legger igjen bensinen på land. Du er like langt, med en tung ting å bære på, havdypene er nærmere, og tilliten mindre. Så sier alle at de har gjort så godt de kan. Og du må innse at det ikke er mer å si, gjøre eller føle. Det bare er sånn.

Jeg gikk så ned på kunst og håndverkssalen, som var tom. Jeg fant tapetkniv og skalpell, og gjemte dem i skjørtet mitt. Så gikk jeg på toalettet, og ja. Gjorde det uungåelige. Det ble ikke så dypt, og det rakk det heller ikke bli før miljøterapauten Kristin sto på døren og ba meg låse opp. Jeg nektet. Skammen kom skyllende over meg, og jeg ville bare synke ned i gulvet og forsvinne. Orket ikke tanken på å skulle snakke om det, og forklare følelsene jeg kjente. For det er jo nettopp poenget. Jeg kjenner dem jo ikke!

Etter en stund fikk jeg pakket greiene sammen, tørket opp, og gjemt unna gjenstandene igjen. Jeg åpnet døra, og hun hadde skjønt tegninga. Hun prøvde å få meg til å snakke, og etter en stund gav jeg etter. Kristin sa hun måtte ringe mamma om det var alvorlig, og i mitt hode var det ikke det. Det var ikke noe nytt, det hadde skjedd før. Jeg bestemte meg for å prøve å hjelpe meg selv, og gav henne gjenstandene. Avslørende nok hadde jeg i hastverket ikke skylt skalpellen, og hun gav meg plaster og sa hun måtte ringe mamma og be henne hente meg. Jeg reagerte dårlig. 

Når jeg blir overveldet kan det skje to ting. Jeg kan bli utrolig lei meg og frustrert, og jeg kan bli veldig sint. Begge er reaksjoner på det samme, og ofte kan jeg være begge deler. F.eks rope ut i sinne og kaste ting, for så å bli kjempelei meg og slå meg selv i frustrasjon. Uansett, liker jeg ikke å være sammen med andre når jeg er overveldet, og jeg løper unna. Før ble jeg aldri sint på andre enn meg selv, så tro det eller ei, det er et fremskritt at jeg blir sint på andre. 

Denne gangen ble jeg bare sint. Jeg ropte til Kristin at hun hadde lurt meg, og at jeg ikke ville si noe til henne igjen. Jeg løp unna, og kjente noe, selv om det var mest kaos. Jeg kjente ikke ren sinne, sorg eller noe annet, men bare kaos og frustrasjon. Jeg gjemte meg, men hun fant meg og snakket med meg. Jeg er fortsatt litt sint på henne, men ser nå at hun måtte. Jeg hater foreldrene mine sine reaksjoner. De prøver så godt de kan de også, og jeg elsker dem og de elsker meg, og det er så tungt å skuffe dem. Det føles uansett bedre nå, og jeg har hatt en opptur i kveld. En liten bør er tatt av skuldrene mine, og jeg prøver å nyte det før det forsvinner. I kveld har jeg uansett ledd litt på aktem og mye falskt. Overkompensering kalles det nok, men jeg trengte det. I morgen er en ny dag. 

Ha en fin natt,

-Snow