Fredag var en veldig tung dag. På torsdag fikk jeg vite at jeg skulle komme på BUP på fredag for en konklusjon av utredningen av Asperger syndrom. For noen uker siden hadde jeg vært klar, men med alt som hadde skjedd og depresjonen som har tatt en skarpere tak om strupen, var jeg ikke det i det hele tatt. Jeg hadde så lite lyst, og ville bare glemme at jeg skulle dit å få høre ordene "Du har Asperger" eller "Du har ikke Asperger".
Da jeg kom på skolen på fredag tenkte jeg at jeg skulle prøve å jobbe og bare glemme det. Utrolig dårlig plan. Tankene lå bak i hjernen, men jeg klarte hverken å legge dem unna eller hente dem fram. Én av mine største utfordringer er at når noe blir vanskelig, klarer jeg ikke å prosessere det. Jeg aner ikke hva jeg føler, jeg klarer ikke si hva jeg føler. jeg klarer ikke uttrykke meg på noen måte. Det er den verste følelsen jeg vet, og den kan vare i flere måneder i strekk. I disse periodene gråter jeg ikke, får ikke til å si noe om hva som plager meg, jeg spiser mye eller lite og jeg er utrolig sliten og deprimert.
Jeg er nå i en sånn periode.
Å få en diagnose endrer egentlig ingenting. Samtidig, har du et navn, og en forklaring på alle de problemene man har møtt så ofte gjennom livet, som de fleste sjelden møter.
Jeg orker ikke skrive mer, og skulle poste dette for ganske lenge siden nå, men har ikke klart det før nå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar