Inntrengeren

Jeg har gruet meg i flere uker, og i dag har jeg vært hos en venninne for å glemme hva som skulle skje. Vi fikk besøk i kveld.

Min kjære bror fant ut at det å finne seg en kjæreste som bor 7 timer unna var en god idé. (sarkasme) I dag kom hun da altså, og jeg har unngått henne så langt. Jeg vet det er teit, men jeg vil hun skal pakke sakene og ha seg hjem. Hva vet vi om denne jenta?! Hva vet hun om meg? Hvorfor vil hun være sammen med broren min? Kommer de til å slå opp, så han blir lei seg?

Jeg HATER FORANDRING, og det at en 17-år gammel jente skal sove i samme seng som broren min er ufattelig. De kommer sikkert til å gjøre ting jeg ALDRI vil høre noe om.

Broren min er supersnill, og jeg skjønner jo at hun synes det, men jeg er redd han skal bli såret. Disse såkalte langdistanseforholdene fungerer aldri. Jeg fatter ikke at de ikke kan se logikken og bare avslutte før noen blir såret... Det er vel for sent til det. *sukk*

Jeg forstår at min brors forhold ikke har noe med meg og gjøre, og at jeg ikke er inne i hjernen deres. Den er overfylt av tanker om hverandre og greier. Greia er at det påvirker meg veldig sterkt. Det at noen jeg ikke kjenner sover i rom ved siden av meg i HUSET VÅRT, er helt forferdelig. Som om noen tar favorittgenseren mormoren din strikket til deg, og river den i fillebiter mens du ser på.

Angsten er så sterk i meg, og jeg vil bare gråte hele tiden. Jeg har skadet meg selv flere ganger i dag noe som gjør meg sint og fortvilet fordi jeg var over 2 uker uten. Hele greia pusher meg over en slags kant, og jeg klarer ikke stoppe det. Jeg vil så fryktelig gjerne bare synes det er greit og fint, men jeg klarer ikke. Det er som om det setter seg fast som et virus i kroppen min.

Den største frykten jeg har er at broren min skal endre seg. Jeg har opplevd tidligere at noen har endret seg når kjæresten kom på besøk, og det var uutholdelig. Alle situasjoner jeg er gjennom har jeg lært meg. Hva jeg skal si, hvordan oppføre meg, akkurat som å programmere en robot. Problemene kommer når noe endrer seg. Programvaren har ikke en sjanse til å prosessere informasjonen, og det kommer den ene feilmeldingen etter den andre. Uten hjelp bryter hele roboten sammen til en livløs skraphaug. 

Poenget er, jeg har en inntrenger i huset mitt, men politiet har tatt ferie. Jeg har ingen jurisdiksjon og kan bare sitte som en annen tøy-dukke og følge med på forestillingen.

Diagnosen

Fredag var en veldig tung dag. På torsdag fikk jeg vite at jeg skulle komme på BUP på fredag for en konklusjon av utredningen av Asperger syndrom. For noen uker siden hadde jeg vært klar, men med alt som hadde skjedd og depresjonen som har tatt en skarpere tak om strupen, var jeg ikke det i det hele tatt. Jeg hadde så lite lyst, og ville bare glemme at jeg skulle dit å få høre ordene "Du har Asperger" eller "Du har ikke Asperger".

Da jeg kom på skolen på fredag tenkte jeg at jeg skulle prøve å jobbe og bare glemme det. Utrolig dårlig plan. Tankene lå bak i hjernen, men jeg klarte hverken å legge dem unna eller hente dem fram. Én av mine største utfordringer er at når noe blir vanskelig, klarer jeg ikke å prosessere det. Jeg aner ikke hva jeg føler, jeg klarer ikke si hva jeg føler. jeg klarer ikke uttrykke meg på noen måte. Det er den verste følelsen jeg vet, og den kan vare i flere måneder i strekk. I disse periodene gråter jeg ikke, får ikke til å si noe om hva som plager meg, jeg spiser mye eller lite og jeg er utrolig sliten og deprimert.

Jeg er nå i en sånn periode.

Å få en diagnose endrer egentlig ingenting. Samtidig, har du et navn, og en forklaring på alle de problemene man har møtt så ofte gjennom livet, som de fleste sjelden møter.

Jeg orker ikke skrive mer, og skulle poste dette for ganske lenge siden nå, men har ikke klart det før nå.

Bursdagsfest

Siden sist har jeg feiret bursdagen min med venner. Det gikk utrolig bra, og jeg koste meg, og det gjorde de også. Grunnen til at jeg ikke har skrevet noe er at jeg er i veldig dårlig psykisk form, og har ikke lyst å uttrykke mine følelser, både fordi jeg ikke orker og fordi jeg ikke forstår hva jeg føler.

I morgen skal vi på BUP og få den endelige konklusjonen, om jeg har Asperger eller ikke. Jeg er nervøs og usikker. Ikke klar. Lykke til til meg selv.

God natt

Action!

I morgen skal jeg på BUP. Og filmes med overvåkingskamera. Det kan jo bli spennende. Eller rart. Jeg skal møte et menneske som skal "prate" med meg, mens vi blir filmet. Filmen skal de analysere resten av dagen, for å bli sikre på om jeg har Asperger eller ikke. Jeg hater å bli filmet, og gruer meg litt.

Hvem er dette mennesket? Hva er denne såkalte pratingen?

Jeg skjønner poenget med timen, men hvordan noen skal oppføre seg "som vanlig" foran et kamera, og to psykologer som stirrer på deg, det er mer uklart. Hva er som vanlig? Hvordan vet jeg om jeg oppfører meg normalt eller ikke? Er normalt og som vanlig det samme?

Mange vil nok si jeg overreagerer, men jeg vil droppe "over" og si reagerer. Ingen kan unngå å reagere når de er foran kamera på den måten. Det er ikke mye annet jeg kan gjøre enn å bruke de innlærte forberedelsesøvelsene på en ny situasjon, og håpe på det beste. Lykke til til meg selv.

Ha en interessant kveld.
- Snow

Forfulgt

- Trigger-varsel, i dette innlegget nevnes selv-skading og suicudalitet. -

Da er vi tilbake. Jeg er deprimert, skader meg selv, litt suicidal og blir forfulgt. Av min mor.

Det er jo ikke så overraskende, det har jo skjedd før. Med min historie skulle det egentlig bare mangle at hun er redd for å slippe meg av syne. Jeg setter pris på omtenksomheten, og skal jeg være ærlig med meg selv, hadde jeg ikke vært uten flere kutt fram til nå uten at hun fulgte med. Familien min elsker meg, og jeg elsker dem. Uten dem hadde livet mitt vært over for ganske lenge siden. Jeg er verdens heldigste datter som har en slik familie, og situasjonen min viser egentlig bare at du kan komme fra verdens beste familie, i et trygt land, på et trygt og godt sted. Jeg er en god person, og jeg har ikke gjort noe galt med vilje. Likevel er jeg hvor jeg er. Karma eksisterer altså ikke, spør du meg.

Under omstendighetene har jeg hatt en ok dag, men fra hvem som helst sitt perspektiv kan den vel kalles ganske dårlig. Jeg har følt en stor trang til å skade meg selv hele tiden, vært uutholdelig sliten, vært på et kjøpesenter (som er ensbetydende med konstant angst-anfall og uavbrutt stimming, noe som ikke bare føles forferdelig, men man føler seg som et lite barn. Folk stirrer uten å skjule det, og jeg hater det.) og vi har hatt besøk. Mamma er i hælene mine, noe som fører til at min sårt tiltrengte alenetid forsvinner. Jeg er helt avhengig av å være noen timer helt alene hver dag for å fungere. Sånn er jeg bare.

Uansett, følelsene er fortsatt borte. Jeg prøver hele tiden å tvinge dem fram, eller la dem komme natulig eller hva fader, men ingenting skjer. Jeg er flat, eller eventuelt flat + falske, påtatte reaksjoner til vitser og når andre ler. Tom som en godteriskål på barneskolen, det er det jeg er.

Jeg sender en tanke til de som ikke er like heldige som meg, og ikke har en god familie.

Drøm om elefanter og kameleoner.

- Snow

Tilbakeslaget

- Trigger-varsel: er du i faresonen i forhold til selv-skading eller selvmord fraråder jeg å lese dette innlegget. Husk at du er verdifull, akkurat som du er. -

I dag hadde jeg et tilbakeslag. Jeg skadet meg selv på skolen. I lang tid nå har jeg hatt problemer med å uttrykke følelsene mine, og jeg har vært veldig flat. Dvs, at følelsene mine er der, men jeg får ikke til å uttrykke dem. Dette skjer i perioder, på grunn av mine vansker (evt. Asperger) og ender ofte opp i at jeg begynner å skade meg selv i desperasjon. 

Jeg begynte å kutte meg for nesten to år siden, og har siden sluttet og falt tilbake mange ganger. Hver gang blir kuttene dypere, og verre. Det som skjedde i dag, var at jeg var frustrert etter gårsdagens møte, og beslutningen om at jeg måtte spørre før jeg forlater klasserommet var kjempevanskelig. Det å skulle gå opp til læreren å spørre om å få gå, foran andre, og også muligheten for å kunne få nei. Derfor ventet jeg ekstra lenge før jeg tok meg en pause, og jeg følte meg forferdelig. Men jeg gråt ikke, jeg skjønte ikke hva det var, og jeg fikk det ikke ut. Denne følelsen kan vare i månedsvis og for meg, føles det like ille som når jeg holder meg selv fast i sengen for ikke å stikke av å ta livet mitt. Frustrasjonen og desperasjonen jeg føler når jeg er i disse periodene er uutholdelig, og kanskje vanskelig å forstå for de fleste. 

I dag sa jeg i fra, og gikk på rommet mitt, som igjen gjør meg usikker. Det har pleid å være mitt rom, men de uskrevne reglene er på vei tilbake, og det gjør meg sint. Det føles som å stå på et glatt isflak, med skumle havmonstre under deg på alle kanter. Så kommer noen du prøver å stole på, og hakker av en bit av isflaket. Så en til. Så en til. Så gir de deg en båtmotor. Men legger igjen bensinen på land. Du er like langt, med en tung ting å bære på, havdypene er nærmere, og tilliten mindre. Så sier alle at de har gjort så godt de kan. Og du må innse at det ikke er mer å si, gjøre eller føle. Det bare er sånn.

Jeg gikk så ned på kunst og håndverkssalen, som var tom. Jeg fant tapetkniv og skalpell, og gjemte dem i skjørtet mitt. Så gikk jeg på toalettet, og ja. Gjorde det uungåelige. Det ble ikke så dypt, og det rakk det heller ikke bli før miljøterapauten Kristin sto på døren og ba meg låse opp. Jeg nektet. Skammen kom skyllende over meg, og jeg ville bare synke ned i gulvet og forsvinne. Orket ikke tanken på å skulle snakke om det, og forklare følelsene jeg kjente. For det er jo nettopp poenget. Jeg kjenner dem jo ikke!

Etter en stund fikk jeg pakket greiene sammen, tørket opp, og gjemt unna gjenstandene igjen. Jeg åpnet døra, og hun hadde skjønt tegninga. Hun prøvde å få meg til å snakke, og etter en stund gav jeg etter. Kristin sa hun måtte ringe mamma om det var alvorlig, og i mitt hode var det ikke det. Det var ikke noe nytt, det hadde skjedd før. Jeg bestemte meg for å prøve å hjelpe meg selv, og gav henne gjenstandene. Avslørende nok hadde jeg i hastverket ikke skylt skalpellen, og hun gav meg plaster og sa hun måtte ringe mamma og be henne hente meg. Jeg reagerte dårlig. 

Når jeg blir overveldet kan det skje to ting. Jeg kan bli utrolig lei meg og frustrert, og jeg kan bli veldig sint. Begge er reaksjoner på det samme, og ofte kan jeg være begge deler. F.eks rope ut i sinne og kaste ting, for så å bli kjempelei meg og slå meg selv i frustrasjon. Uansett, liker jeg ikke å være sammen med andre når jeg er overveldet, og jeg løper unna. Før ble jeg aldri sint på andre enn meg selv, så tro det eller ei, det er et fremskritt at jeg blir sint på andre. 

Denne gangen ble jeg bare sint. Jeg ropte til Kristin at hun hadde lurt meg, og at jeg ikke ville si noe til henne igjen. Jeg løp unna, og kjente noe, selv om det var mest kaos. Jeg kjente ikke ren sinne, sorg eller noe annet, men bare kaos og frustrasjon. Jeg gjemte meg, men hun fant meg og snakket med meg. Jeg er fortsatt litt sint på henne, men ser nå at hun måtte. Jeg hater foreldrene mine sine reaksjoner. De prøver så godt de kan de også, og jeg elsker dem og de elsker meg, og det er så tungt å skuffe dem. Det føles uansett bedre nå, og jeg har hatt en opptur i kveld. En liten bør er tatt av skuldrene mine, og jeg prøver å nyte det før det forsvinner. I kveld har jeg uansett ledd litt på aktem og mye falskt. Overkompensering kalles det nok, men jeg trengte det. I morgen er en ny dag. 

Ha en fin natt,

-Snow

Smilet er på! På ekte!

I dag har bare vært en fin dag. Jeg har kjent glede, sorg, det å være spent og jeg har til og med hoppet rundt! Jeg har sterke følelser, og jeg har egentlig tre følelser; ekstase, nummen og tungt deprimert. Det er ekstremt slitsomt å mangle de mellomfølelsene i lange perioder, noe som gjør "normale" dager FANTASTISKE. Det er så flott å kunne gråte før man skal på skolen, oppgitt i de første timene, spenning i de neste, dyp konsentrasjon for så å føle mestring så til de grader og rett og slett glede. Følelser er noe mange ønsker de var kvitt, jeg også noen ganger, helt til man mangler dem, eller bare føler én. Da er de hverdagslige følelsene plutselig kongen på haugen.

Siden sist jeg skrev har jeg vært innom BUP, som fortalte at de vil gjøre litt mer utredning for å bli sikre på svaret. Jeg synes det var betryggende, og godt å vite at begrunnelsen vil være veloverveid, noe jeg har vært bekymret for.

Jeg har søkt vgs også. Ting går virkelig framover. Selv om jeg ikke er så mye inne i timene, og sliter en del for tiden, synes jeg alikevel at jeg har hatt stor fremgang. I februar begynner ART- kurset på skolen, som det er bestemt at jeg skal bli med på. Jeg er positiv, men nervøs, og håper det komme til å gå bra.

I dag har jeg lært en kjempenytting sosial ferdighet, nemlig å prate i telefon! Man skulle tro at en ungdom kan sånt, men det gjelder ikke alle. Det er greit å ikke kunne ting, det gir bare rom til å lære noe nytt, sier nå jeg.

Det ble et lystig innlegg dette, og jeg kjenner meg langt fra så tung som vanlig. Jeg nyter det jeg! Ha en fin kveld og uke!